Din handlekurv

Kurven din er tom

Din handlekurv

Kurven din er tom

Løpet - VM i Frankrike 2015

Dato:

Tags: Birgit Skarstein

"Norway, starting in three minutes".

Den metalliske stemmen rasper gjennom luften. Det turkise vannet ligger blankt utenfor bøyerekkene, og de omkransende fjellene speiler seg i overflaten. Lett bris fra nordvest gir halevind fra venstre.

Metallstemmen knitrer igjen, og jeg skynder meg mot den store flytebryggen midt på vannet. Jeg må være på plass før en plastkapsel låser meg inn i riktig posisjon til start.

”Starting in two minutes”. Startbryggen er dekket med dommere og funksjonærer, og fotografers kameraer klikker iherdig. Jeg smiler forsiktig, og minner meg selv på at jeg syns det er gøy å ro løp.

”One minute to start.” Jeg senker skuldrene, og kjenner på taket i vannet med årene. ”Søk i vannet med bladene, pust med bekkenet, sterke tak.” Jeg går gjennom de tre fokusområdene i hodet. Den indre dialogen er kjapp og kjent. ”Jeg vet hva jeg skal gjøre, jeg kan dette. Melkesyre er ikke farlig, jeg tåler fem minutter. Dette blir bra!”

Jeg kjenner igjen den spente stemningen, og tenker at det nå er opp til meg. Forberedelsene er gjort, nå skal jeg bare fullføre siste etappe inn mot mål. I dag spiller det ingen rolle hva jeg kunne gjort annerledes, eller hva jeg burde vært bedre på. I dag handler det om å bruke det jeg har, utnytte mine sterke sider og få ut det maksimale av mitt potensiale.

”Belarus – Italy – Great Britain – Israel – Norway – Brazil.” Speaker adresserer utøverne en siste gang.

”Attention - GO!”

Vannet deler seg foran båten i takt med at jeg akselererer. 15 harde tak starter kalaset. Nok til å sette høy båtfart, lavt nok til å ikke få en melkesyresmell i løpet av de første 45 sekundene.

De første 500 meterne er i helt smalt fokus, jeg skal kun konsentrere meg om å følge løpsplanen. Jeg teller 20 og 20 tak, og skifter mellom tre arbeidsoppgaver. Ribbeina verker, og jeg styrer fokus ved å konsentrere meg om hvordan jeg fanger vannet med åren.

Halvannet minutt ut i løpet verker det i hele kroppen. Jeg kjenner den overveldende og kvalmende følelsen godt fra konkurranser og intervalltreninger. Løpsplan ble lagt i går, og jeg har diskutert og simulert meg gjennom hvert eneste tak. Sittende ved sengen har jeg allerede gått gjennom løpet to ganger i dag, hver runde med makspuls på over 180.

Vi er halvveis, og det er på tide å sette inn et ekstra gir. I venstre øyekrok ser jeg Israel gå, og Storbritannia følge på. Jeg må henge med. Med ett runder vi odden som markerer publikumsområdet, og en bølge av lyd skyller over oss. Kubjeller, fløyter, trommer og rop gir tydelig beskjed om at mållinjen nærmer seg.

Med en kjapp bevegelse i blikket gløtter jeg ned på taktklokken, som viser 5:05. Greit, da er det omtrent 25 sekunder igjen. I sidesynet ser jeg en båt til venstre for meg, nære. Er vi på linje? Vet ikke. Jeg vil foran. Jeg må gå, alt jeg har, helt inn, NÅ. ”Ti tak til nå, maksimalt!” sier jeg til meg selv. Teller til ti, og fokuserer på å trykke alt jeg har. Kom igjen! Lettvekterne tapte sølvet i VM i fjor med bare hundredeler. Dette er tidspunktet å legge alt i potten! Fem tak til nå, kom igjen! 1….2…..Harde tak! 3…..4….5.... Fem tak til! 1…..2….3…..

Sirenen blåser.

Det blir stille. Jeg glir gjennom vannet. Ser til venstre. Brasilianske Claudia Santos glir avgårde. Jeg er tom. Armene er blytunge, pusten kort og halsen smaker metall. Det er varmt, og jeg river opp bryststroppen for å få puste. Ribbeinet verker, kroppen skriker. Jeg snur overkroppen, og hilser til Israel og Storbritannia. ”Good job!” De hikster etter pusten, og nikker tilbake. Greide jeg å slå Brasils Santos på oppløpet? Jeg snur hodet til høyre og stirrer på den svarte resultattavlen.

Første plassering dukker opp, Israel. Andre plassering følger tett på, Storbritannia. Bra jobba av begge. Tredje og fjerde plassering forblir svart. Shit, det er fotofinish.

Plutselig slår det gulgrønne bokstaver inn på den svarte tavlen:”3. NOR”. Ti kilo letter fra skuldrene, og i spontanitet strekker jeg armene i været og skriker til. Tredjeplass, bronsemedalje! Et brøl høres fra tribunen, og jeg ser norske flagg i febril dans foran podiet. Tredjeplass i verden og billett til Paralympics i Rio. Vi greide det!

Jeg snur båten og nærmest svever over vannet, i retning podiet. Kroppen verker, men trykket er borte. Seks hundredelers margin, forskjellen mellom tredje og fjerdeplass, forskjellen på ”innenfor” og ”utenfor”. En forsmak av hva som venter i Rio. Jeg må holde marginene på min side.

Det er nå det begynner...